Mange års erfaring fra arbeidslivet i offentlig sektor, har gitt meg erfaring i at mye kommer an på lederen og lederens egenskaper til å skape et godt arbeidsmiljø. Når jeg opplever at noen bryr seg om,er ikke angsten så stor for å gå på jobb selv om jeg ikke er helt frisk.Et inkluderende arbeidsmiljø skapes på arbeidsplassen, ikke av en oppfølger fra NAV.

Som jeg skrev på Twitter umiddelbart etter talen: Det vi trenger er å få skapt en aksept for at høyt sykefravær er et symptom på at noe er galt med arbeidslivet, ikke med den enkelte arbeidstaker!

Jeg viser til mitt innlegg i ”Enighet om sykefraværet” tirsdag 12. Januar.
Og gjentar noe av dette her:

”Norge har en stor del av den voksne befolkningen i arbeid sammenliknet med andre land. Det skyldes først og fremst at flere norske kvinner er yrkesaktive. Syv av ti kvinner og nesten åtte av ti menn er i arbeidslivet i dag. For 30 år siden var under halvparten av norske kvinner sysselsatte eller aktive arbeidssøkere. Mennene er omtrent like yrkesaktive i dag som de var på midten av 1970-tallet.”

Videre:
”Et effektivt tiltak i forhold til statistikk er å få kvinnene ut av arbeidslivet, de må i hvertfall slutte å få barn. Får vi også ut kronikerne og de med noe handikapp får vi en meget god statistikk!”

Sitatene er tatt ut av sammenheng, men de leder opp til det som kommer nå.
Svaret på din spørsmålsstilling er tydelig i debatten etter nyttårstalen og nevnte blogg, begge av Jens.
Det er nå på tiden at en leser det som blir sendt inn og setter seg ned og prøver å forstå det som går igjen i begge disse bloggene.

Når det nå igjen snakkes om økonomi, blir jeg helt matt.
Igjen ser vi at problemet i Norge er, pensjonister, syke og uføre.
Er det ingen sentralt som har det minste av skamvett?

Jeg har sagt det tidligere, økonomi er administrasjon, politikk er mennesker!
Det er ønskelig at en stor del av befolkningen er yrkesaktive, inklusiv kvinner og personer med nedsatt arbeidsevne. Det er et slikt samfunn vi vil ha.
Et resultat av et stramt arbeidsmarked er at flere av dem som ellers ikke kommer i arbeid, kommer i arbeid.
Dette er ønsket og fører til høgere fravær. Det gir også betydelig høgere livskvalitet til mange.

Den stadige hamringen på økonomi og svake grupper, føles meget krenkende.
Husk nå på at det er ikke alltid det du sier som betyr noe, men hvordan det oppfattes.
En bør også merke seg at fraværet er høgest der en har omorganisert.
Det kan virke som at det var omorganiseringen som var målet og ikke midlet.
Sykehusene og NAV er tydelige eksempel på dette.
Det bør ringe en bjelle nå før den neste ”jordskjelv”. ………samhandling

Når det er langtidsfraværet som er problemet, ligger svaret på tiltakspunkter, arbeidsplasser, yrkesgrupper og type sykdom tilgjengelig på nettsidene til NAV.
Det er noe som fungerer der også.
Det er bare å gå i gang med tiltak rettet mot bedriftene og forebygging.
Med over 20 års praksis med vernearbeid som verneleder, er det lett å lese mange forebyggende tiltak i disse statistikkene.
Selvsagt er det en god del det ikke går an å gjøre noe med.
Personene dette gjelder skal vi ha omsorg for og respektere, ikke sjikanere.

Til slutt vil jeg minne om at mye av distriktsnorge er bygd på grunnlag av vannkraft og industri.
Stabil og forutsigbar energi.
Nå eksporteres mye av denne.
Dette er ikke bygging av arbeidsplasser, men utpining og nedlegging av lokalsamfunn.
Dette er også et helseproblem.

God og inkluderende ledelse som ser arbeidstakeren og ikke KUN setter fokus på inntjening! Sykefraværet ville blitt redusert kraftig dersom flere bedriftsledere/avdelingsledere ser helheten og menneske istedenfor bare tall!

Som fysioterapeut har jeg daglig sykemeldte arbeidstakere i behandling og jeg samarbeider med både fastleger, NAV, spesialisthelsetjeneste osv. Når man jobber så tett innpå “problemet” gjør man seg noen tanker om faktorer som bidrar til langt sykefravær og da særlig langtidsfraværet:

- Mange står lenge i kø før de får behandling: Først en kø for utredning, 1-2 mnd. Deretter tilsvarende lang ventetid på operasjon, deretter opptrening etter operasjonen. Et år er ikke uvanlig lengde på totalt forløp. Dersom man kunne få fortgang i utredning og behandlingstid tror jeg mye sykemeldingstid kan spares.

- Det er underdekning av fysioterapi i de fleste kommuner. Mange måneders ventetid på behandling er vanlig selv om sykemeldte og nyopererte prioriteres i køen. Å gi kommunene ansvaret for denne tjenesten fører til at antall hjemler/stillinger holdes på et minimum av økonomiske årsaker og antallet pasienter pr behandler blir for stort. Da blir køene lange.

- Samhandlingen mellom fastleger og behandlere varierer veldig. Det er avgjørende for behandlingsforløpet at helsetjenestene kommuniserer, men man sitter ofte på hver sin tue og deler ikke tanker, informasjon og oppdateringer om pasientens tilstand. Som fysioterapeut opplever jeg stadig at det er vanskelig å komme i telefonkontakt med henvisende lege, og når man får kontakt har de så dårlig tid at samtalen blir svært hastig.

- Det er også stor forskjell på hvordan fastleger arbeider i forhold til oppfølging av sykemeldte. Det virker som mange har såpass travle dager at de ikke griper fatt i årsaken til sykemelding, men skyver ansvaret fra seg ved å henvise til andre behandlere og håpe at ting ordner seg. De fastlegene som legger opp til dialog med arbeidsgiver, pasient og andre behandlere har mye kortere sykemeldingstider og prøver gjerne aktiv eller gradert sykemelding i stedenfor full sykemelding.

- Mange sykemeldte blir ikke fulgt opp av NAV slik det er lovfestet at de skal bli. Det er sjelden dialogmøter med NAV, arbeidsgiver, fastlege og andre behandlere på det fastsatte tidspunktet i sykemeldingsforløpet. Arbeidstakeren føler seg glemt og etterspør oppfølgingen de var lovet.

Og så glemte jeg følgende faktorer:

- Fokus på forebyggende arbeid for arbeidstakere som f. eks trimrom på arbeidsplassen øker trivsel og gir bedre helse (så sant trimrommet blir brukt da). Muskel- og skjelettplager + psykiske helseplager står for den største andelen langtidsfravær i Norge og begge kan forebygges (og til dels behandles) med regelmessig mosjon.

- Dårlig kommuneøkonomi fører til nedskjæringer i blant annet pleie- og omsorgsektoren slik at det blir færre på jobb til å utføre samme antall arbeidsoppgaver som før. Da blir belastningen større på resterende arbeidstakere og risiko for muskel/skjelettplager øker. I et prøveprosjekt i en norsk kommune (jeg husker dessverre ikke hvilken det var)ansatte de en ekstra person på en sykehjemsavdeling og fikk kraftig reduksjon i sykefraværet i belønning.

Jeg har skrevet litt her ang AFP.Under portalen AFP
Hadde det vært litt mere fokusert på denne ordningen så hadde sikkert flere vært i arbeide istedet for å føle seg “tvunget” til å velge AFP.Jeg er en av mange som sikkert ville arbeide lengere men er “offret” av “kykiske arbeidsledere” som nedbemanner.
Mange sykemeldte kommer også inn her pga disse lederne som lar flere og flere oppgaver utføres av færre og færre ansatte.
Er det ikke på tide at LO og “Arbeiderparti” begynner å se på disse forholdene????

Dette er mitt innleg ang AFP.
Ufrivillig AFP
Er det flere enn meg der ute som ønsker å stå i arbeidslivet lenger men som blir “Ufrivillig tvunget” til å søke AFP pga.ledere som vil redusere antall ansatte i sitt konsern eller bedrift?
Var ikke meningen med AFP at det skulle være for de som virkelig trengte det pga arbedets art og ikke pga nedbemanninger?

Har LO og regjeringen gjordt en glipp her i utformingen av dette?

Det må fokuseres på det friske hos de ansatte som er langtidssykmeldt, man kan faktisk være på jobb med tilrettelegging selvom man har noen “vonter”. Belastningen på de friske ansatte blir veldig stort da man hele tiden må forholde seg til uerfarene, ufaglærte og helt unge arbeidstagere. Arbeidsplassen tappes for kompetanse og erfaring når de faglærte med erfaring blir syke.

Under den svenske Alliansens siste regjeringsperiode har de under parolen “Minske Utenforskapet” søkt å senke sykefraværet og få flere arbeidsledige ut i jobb. Dette har de gjort ved å forsøke å ramme de som muligvis utnytter disse støtteordningene ved å gennomføre følgende:

Situasjonen for arbeidsledige er gjort uholdbar i et forsøk på å gjøre det mer attraktivt å jobbe. Støtten senkes i så stor grad at en uforutsett regning er alt som skal til for at man ramler ut av systemet (svenskene betaler en avgift hver måned til Arbeidskassen og har da ikke råd til den rekordhøye avgiften). Dette betyr at man blir stående med en støtte på ca. 3500 kroner per måned. Går man til sosialkontoret ender man i en kø som er såpass lang at mange mister sitt hjem innen de får støtte.

Avisene har de seneste ukene vært full av eksempler på dette og på mennesker som har valgt å ta sine egne liv i fortvilelse. Alliensen forsøker å bagatellisere det hele men for de av oss som har mennesker rundt oss hver dag som er arbeidsledige eller syke, så ser vi helt klart at avisene skrekkbilde er virkelig.

Syke kan ikke lenger vente at deres egen lege kan bevilge en sykelmelding da det er Forsikringskassens håndleggere som bestemmer om man er syk eller ikke – og det uten å noengang møte pasienten. Avisene har vist eksempler på alvorlig syke grupper som kreftsyke og hardt MS rammede, som tvinges ut i arbeidslivet. Mentale sykdommer synes ikke lenger å eksistere.
Er man syk for lenge utforsikres man og må stelle seg i den evig lange sosialkontorskøen som alle andre.

Dette er tilstander så ekstreme at vi som bor her (i mitt fall de siste ti årene) har vanskelig for å bli trodd i utlandet. Her er det viktig at Arbeiderpartiet vurderer virkningene av slike innstramninger ved å samtale med sitt søsterparti i Sverige og med de som faktisk er rammet av dette. Det er også viktig å forstå at et steg i retning Allliansen er en spiker i kisten for Mona Sahlin og De Rødgrønnes valgkamp i Sverige til høsten.

Det finnes gode alternativer om man ønsker å få ned sykefraværet og få flere arbeidsledige ut i jobb.
Graden av suksess får aldri måles i kroner og øre alene. Det er ei og vil aldri være sosialdemokrati.

Thomas Dahl
Stockholm

Kåre Høier har i sitt innlegg koblet AFP og sykefravær. En meget riktig kobling.

Jeg legger her inn en artikkel jeg skrev i 2006.Noe redigert. Det er like aktuelt i dag

AFP lukrativ tidlig pensjon,
eller
straff til de svakeste?

Det fremstilles av regjeringen som om det er lukrativt å slutte å arbeide ved fylte 62 år.
AFP, en nedgang i inntekt på 40 – 50 %, kan neppe karakteriseres som særlig lukrativt.
Nå skal muligheten til AFP gjøres dårligere.
Personer som er friske og har en trivelig arbeidsplass slutter ikke ved 62 år.
Når personer likevel slutter er det en grunn til dette og det ties i hel.
Slik det bør være i prinsippet:
Bedrifter som har friske eldre og en trivelig arbeidsplass bør premieres.
Bedrifter som har eldre har sviktende helse og en arbeidsplass der eldre arbeidstakere presses ut bør straffes.

Dårlige arbeidsgivere og regjeringen presser den svakeste parten, om motivene er ulike.
Når du som 62 åring, er utslitt, eller finurlig over tid blir mobbet, trakassert eller lignende blir presset til AFP, sier velferdsstaten at du er et problem, du er en stor kostnad.

Arbeidsmiljøloven en sovende eller ikke brukbar lov.
Vi hører fra tid til annen om bøter og fengsel der det har vært arbeidsulykke med personskader.
Jeg har til gode å lese om bøter og fengsel for brudd på §§ som angår arbeidsgivers plikter i forhold til eldre arbeidstakere, tilsidesetting, trakassering, baksnakking o.s.v.
Generelt kan vi si at benbrudd straffes med bøter, mens psykiske påkjenninger, som kan ende med selmord er tillatt.
I tillegg rammer denne type påkjenning hele familien.
Arbeidstilsynet er fullstendig fraværende i forhold til mange §§ i arbeidsmiljøloven som kan føre til at en føler seg presset til AFP.
I saken med Yssen og LO uttalte arbeidstilsynet at de ikke hadde anledning til å gjøre noe da Yssen var sluttet.
Jeg lurer på hva de hadde gjort hvis det hadde vært en personskade, en person hadde blitt drept, han måtte vel da anses som sluttet.

Loven pålegger flere utsatte bransjer å ha bedriftshelsetjeneste.
Slik dette fungerer i dag er denne fullstendig ubrukelig og brukes som et alibi av useriøse bedrifter.
De fleste bedriftene kjøper denne tjenesten. Det er arbeidsgiver som velger tilbud og legger premisser for gjennomføring. Er bedriften ikke fornøgd velges en ny tilbyder.
I regelen er denne tjenesten perifer fra det som forgår i bedriften og er i stor grad ikke til hjelp for arbeidstakere.
For all del, det finnes seriøse bedrifter som tar dette på alvor. I slike bedrifter står folk lengre i arbeid.

En av hovedgrunnene til at AFP ble innført var det økende antallet av uføretrygdede.
Mange ble uføre ved omlag 60 år, de var de rett og slett utslitt. Dette gjaldt særlig personer fra belastende yrker, menn i fysisk tunge yrker. De skulle slippe å arbeide seg i hel. Stempelet som ufør var noe mange ikke ville ha.
De skulle slippe byråkratiet i trygdevesenet, de hadde 40 – 50 års tungt arbeid bak seg og var vel unt noen gode år. Slik utviklingen er i dag er det i tillegg flere yrkesgrupper som blir stadig tydeligere i forhold til belastninger, særlig innen omsorg. Det fokuseres ofte på sykepleiere, dette er en viktig gruppe, men hva med hjelpepleiere og assistenter?
Og videre hva med personer i varehandel og transport. Det er store grupper med lav inntekt.
De kan ikke leve av det som er foreslått at de skal få i AFP. Er det et slikt samfunn vi vil ha?
Når de er 62 år, utslitt og kan ta AFP, må de gå fra “gård og grunn”, eller arbeide til de stuper.
Nå legges det opp til at det blir flere uføre, da må vel denne trygden også reduseres, eller hva?

Resultatet av nåværende lover og forskrifter er flere på AFP.
Mange av dem som er på AFP i dag kunne tenkt seg å arbeide, inklusiv undertegnede.
Staten gjennom sine selskaper bidrar til holdningen “gamlinger skal vekk”.
I Statoil ønsket en person å arbeide utover 67 år, ble nektet dette, gikk til retten og vant. Statoil anket dommen. …………….Halloooooo ser staten hva som skjer!
Den holdningen selskaper har, der staten er sterkt inne som eier, bidrar sterkt til å legitimere handlinger som går ut over arbeidstakere på alle områder.
Det blir feil når en ser på resultatet av gjeldende regelverk og deretter straffer den uskyldige.
Det er en (flere) årsak til at resultatet er blitt som det har blitt og det er dette det må tas tak i.

En attraktiv og tilrettelagt arbeidsplass må bli målet, med straff for den arbeidsgiveren som ikke følger opp, Ikke straff for den arbeidstakeren som ikke orker mer, som det nå legges opp til fra regjeringen.

Jeg mener fortsatt at et inkluderende arbeidsliv, altså IA avtaler i bedriftene er den beste måten få ned sykefraværet, jeg har ett langt yrkesaktivt liv bak meg i forskjellige yrker, og skjønner at den enkeltes integrering og mulighet for å påvrke sin egen situasjon er det beste middel til at man trives med sitt arbeide og gjør ting for både bedriften og sine arbeidskamerater som igjen skaper mindre press på den enkelte slik at både “stoppeklokken” og sykefraværet blir en saga blott.
Mitt råder stikk hodene sammen uten å ri egne kjepphester, for å optimalisere trivsel i hverdagen, samt at en ikke skaper “unødvendig” stress på grunn av små bagateller som man er uenige i, og retter blikket framover for å forbedre prosesser som ikke fungerer, det er i framtiden mulighetene finnes, lærdommen fra i går må kanskje brukes på en bedre måte, slik at det kan bli bedre i morgen. F.eks ta i bruk ,slik som nå, nye komunikasjons veier, nye systemer, nye tanker !
Veien blir til mens man går.

Dette er det tredje forsøk på elektronisk kommentar til J.S. blogg ( 7.1, 21.1 og 27.1.2010).

Det norske folks ”galopperende sykelighet”.

Vi har fått vite at det økende sykefravær er et betydelig problem i Norge. Myndighetene, og spesielt statsminister Jens Stoltenberg, har bedt om synspunkter og råd som kan bidra til av avhjelpe problemet.
Her kommer mitt bidrag.

Sykefravær kan reduseres på tre måter:
a) Ved presisering av krav for sykemelding samt å utnytte restarbeidsevnen hos den reelt syke.
b) Ved å redusere ventetid på dokumentert virksom medisinsk behandling .
c) Ved å redusere arbeidstagers uberettigede fravær( vil kun nytte for korttidsfravær).

For å oppnå resultat for a) kreves holdningsendring og bevisstgjøring både hos arbeidstager, arbeidsgiver og legen som utsteder sykemelding. Det må taes hensyn til behov for sykefravær og om grad av restarbeidsevne.
Slik systemet nå er mangler insitament for rasjonell adferd hos alle parter.

Mange i befolkningen synes å ha en misforstått holdning til sykemelding. De synes å ha en oppfatning om at det dreier seg om en rettighet avhengig av hva de selv synes . Formuleringer som hyppig brukes, også av politikere, er; ”jeg sykemelder meg”.
Holdninger som skapes når vi lar oss sykemelde på slikt grunnlag, er destruktive for vårt felles helsegode.
Sykemelding skal kun gis av lege og være basert på korrekt diagnose og vurdering av pasientens behov for samfunnsbetalt fravær. I tillegg har vi en tillitsbasert ordning om begrenset, selvbestemt sykefravær.

Leger har en sentral rolle og særlig plikt til å ivareta intensjonene med hensyn til sykemelding. Systemet og regelverket for sykemelding bør legges slik opp at legen som utsteder full (100) sykemelding pålegges å utføre et ekstra arbeid, nemlig krav om omstendelig dokumentasjon, angivelse av tiltak og oppfølging mv.
Slik det nå fungerer er utstedelse av full (100) sykemelding det enkleste og mest lønnsomme sett fra legens side. Legen slipper diskusjon og eventuell uenighet med pasienten og bruker mindre tid på konsultasjonen enn ellers påkrevd.
Pasienten blir fornøyd fordi fravær fra jobben gir mulighet for annen privat aktivitet uten tap av lønn.
Arbeidsgiveren finner ordningen som nå praktiseres grei siden det ikke er krav til tidkrevende innsats for omlegging av arbeidsrutiner. Lønnskostnadene for langtids sykemeldte vil dessuten bli dekket av det offentlige og reduserer derved ikke lønnsomheten for arbeidsgiver.

For å oppnå resultat for b) kreves økt fokus på kvalitet og prioritering i hele helsetjenesten. Det er sannsynlig at finansieringssystemet, som basert på Diagnose-Relaterte-Grupper koblet til pris i kroner (stykkpris) og ment som insitament for effektivitet, er feil verktøy. I det vesentlige er DRG blitt et system som nok gir økt produktivitet men dessverre ikke økt effektivitet.
Produksjon av dårlig prioriterte helsetjenester med tildels liten nytteverdi har dessverre blitt en ”bivirkning”. Forkludring og sammenblanding av begrepene produktivitet og effektivitet har, sammen med innføring av økonomisk tankegods og manglende distinksjon mellom mål og målemetoder, bidratt til helsefaglig kvalitetsforringelse.
For å rette opp dette må det settes fokus på helsekvalitet med genuin effektivitet og korrekt prioritering.
Utvikling av systemer for løpende oppfølging av resultater av gitt behandling er viktige verktøy for å oppnå effektivitet.
Effektivitet krever nemlig både at behandlingen skal ha dokumentert kvalitet (nytteverdi for pasienten) samt at flest mulig får slik behandling innen de gitte resursrammer.
Fjern unødvendige aktiviteter samt lavt prioriterte undersøkelser og behandlingsmetoder uten dokumentert nytteverdi. Dersom dette lykkes vil kapasiteten for nødvendig helseaktivitet bedres betraktelig og ventelistene blir kortere.
Skap forståelse hos den helseadministrative ledelse for at ledelsens oppgave er den til forvalteren og tjeneren.
Administrasjonen skal legge forholdene best mulig til rette for at de egentlige helsearbeiderne (pasientnære helsearbeidere) kan yte effektiv helseproduksjon. Administrasjonen skal ikke, som nå ofte praktiseres”, tjene kroner til budsjettet” ved å dirigere aktiviteten mot det som er økonomisk lønnsomt i budsjettsammenheng.
Administrative ledere må forstå at budsjettet er et redskap og ikke et mål. Målet er effektiv helseproduksjon med korrekt prioritet innen gitte ressursrammer.

For å oppnå resultat for c) vil kombinasjon av økonomiske og administrative tiltak virke best. Det bør kunne være relevant og akseptabelt at arbeidsgiver kan stille kontrollspørsmål knyttet til egenmeldingsfravær basert på statistikk over hyppighet, fordeling av fravær i relasjon til helg, ferieperioder etc. Det bør også kunne aksepteres at rett til egenmelding tapes dersom misbruk påvises.
Det enkleste virkemiddel for å minske korttidsfraværet er å innføre avtale om redusert lønn på dager tatt ut som egenmeldt sykefravær.
Derved berøres heller ikke den av arbeidstagerorganisasjonene oppnådde rettighet til fravær med full lønn ved sykdom. Det kreves kun at fraværet må være dokumentert ved legeundersøkelse dersom full lønn skal utbetales.

Jeg kan selvsagt utdype og eksemplifisere mine synspunkter men håper jeg at dette foreløpig vil være til litt hjelp for å løse et meget komplisert og sammensatt problem.

Lier januar 2010

Vennlig hilsen Bertel Kapstad, Baches vei 59b, 3400 Lier( 97578813)

Jeg synes ditt inlegg er meget godt

Det er mange årsaker til sykefravær – og debatten i media har lett for å “sause sammen” mange av disse.
Det er fastslått at det er langtidsfraværet som øker. Enda brukes nesten all tid på å diskutere korttidsfraværet – og tiltak her.

Innspill til reduksjon av langtidsfraværet:

- Karltlegg hvilke sykdomsgrupper/diagnoser som har flest sykmeldte og lengst fravær?
- Kartlegg tilgang på, og ventetid på behandling for disse gruppene.
- Deretter; sett inn ressurser der ventetiden er lengst. Krav om kort “ventelistegaranti”.

Etter mange år i trygdeetaen og Nav, er min påstand at den største gruppen med langtidsfravær er de med psykiske plager (ofte i kombinasjon med andre diagnoser som muskel- og skjellettplager) – og det er disse som går lengst sykmeldt. Tilgang til behandling er ofte liten, og ventetid på spesialistbehandling er lang.

Ved kartlegging av diagnoser i sykefraværet – gjøres dette ut fra innregistrert diagnose i Nav. Vi ser ofte at psykiske lidelser kommer fram som årsak etter en stund, mens den opprinnelige årsak til legebesøk og sykmelding blir stående som diagnose. Jeg mener derfor “mørketallene” er store.

Ingen tiltak for å ansvarliggjøre arbeidsgivere, leger eller arbeidstakere kan bøte på langtidsfravær som har slike årsaker som ovenfor.

Sykefravær som er utfordringen .Og alle skylder på arbeidsmiljø , selv om ingen andre land har bedre miljø og rettigheter en norske arbeidstakere, og anntall fraværsdager pr ansatt.
Som gjør at fes kommunale etater må ansatte tre ganger så mange vikarer som fast ansatte for å dekke fravær til fast ansatte med rett til full lønn ved fravær som pemisjon / barn syk / egenmelding ..aktiv sykemelding —-osv.. og med dagens rettigheter kan dette ofte utgjøre 40 dager fravær uten å trenge sykemelding . og om vikaren også er syk, er det tredje mann/kvinne som utfører arbeidsoppgaven :

Da blir til å betale 3 personer for hvert årsverk-

Den som går på jobb hver dag får 340.00 kr og den som er borte fra jobb 30 og 40 dager i året uten sykemelding får også 340.00 kr !!

Burde ikke den med store fravær fått redusert årsinntekt med 5000,kr og den som har lite fravær fått 5000 kr ekstra …Er ikke det mer rettferdig .. ??

Ja Jensen og Jens har rett..Folketrygdens utgifter var i de ni første månedene i år på 182 milliarder kroner.

Dette innebærer en nominell økning på 7,6 milliarder kroner eller 4,4 prosent fra samme periode i 2006.

Om hadde vi ikke oljeinntektene ville vi ikke hatt råd til at 1/3 av statsbudskjettet til trygder

Regjeringens politikk blir da forsatt:

« Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil », står det i Kardemommeloven.

Og når den Norske sosialdemokratiske staten også følger den idylliske og idealistiske loven fører dette til problemer med å holde hjulene i gang på ulike områder av statlige og flere private samfunnettjenester. For Norge har endret seg fra en stat der målet var at den enkelte skulle bidra til samfunnet på ulike måter, til en stat med oljeinntekter der staten nå spør hva staten kan bidra med til den enkelte borger .

Og det er er flott i Kardemomme by, men medaljens bakside er at dette fører til redusert kvalitet på de ulike tjenestetilbud. Fordi selv om den enkelte arbeidstaker yter full arbeidsinnnsats innen de ulke sektorer er det mange hindringer av dagens systemet for endringer og tilpassing som fører til stagnasjon og passivitet når staten selv skal vudere og foreta endringer av tjenestetilbudet. Ansatte og brukere blir da oversett og må avvente til politiske og økonomiske beslutninger i stat og kommune når alle endringsprosesser skal fremsettes fra toppen og ned i organisasjonen. Mens private bedrifter automatisk må tilpasse tilbudet for brukere og kunder.

De som er ansatt på sykehus , NSB eller NAV ivrer ofte etter endringer som kan forbedre tjenestetilbudet, men avvising, av venting og avmakt gjør at de fleste blir passive jobb eller stønadsmottakere. Flere ansatte blir ofte valgt som løsning på problemstillinger, men uten at dette fører til konkurranse eller et bedre tjenestetilbud for folk flest .

Etter å ha lest enkelte innlegg forstår jeg godt at en ikke fremstår med sin egen identitet.

Sykefraværet har økt med 10% i 2009 blir det hevdet. Hva er egentlig tallet på fraværet da? Vi har ikke øket fraværet siden 2001 viser statistikken også, så hva er sant??
i 2009 hadde vi svineinfluensa og vanlig influensa som rammet flere 10 talls tusen mennesker særlig i høsthalvåret, dette er med på å få statistikken opp må vi ikke glemme. jeg jobber selv på en legevakts telefon og vet hvor mange som ringer og har barn som er syke over flere uker, og samt de selv som influensaen varte mer enn 8 dager og trengte sykemelding.
Sykefraværstatistikk kan fort slå ut begge veier, det skal ikke mer enn 2 til 3 svangerskaps sykemeldinger før hele fraværstatistikken ligger farlig høyt, men det er faktisk normalt.

Hvorfor har regjeringen så stort behov for å sette fokus på sykefraværet som har vært stabilt helt siden 2001 – har regjeringen behov for å sette fokus på noe annet enn BIO-DIESEL , jeg bare spør.

Forresten syns jeg det er et menneskesyn hos enkelte av innleggene her på siden som viser at en tror at alt sykefravær er sniking for å få fri. herregud det er faktisk folk som er syk og ikke kan gå på jobb en periode, verre er det ikke.

Dersom ein i 2009 trekk frå alle som vart oppfordra av myndigheitene til å halda seg heima på grunn av svineinfluensa og dei som ufrivillig gjekk å venta i helsekø vert nok talet eit heilt anna. Hadde ein kome raskare til utgreiing og behandling hadde langtidsfråværet gått ned, og det er jo det som aukar. Skal korttidsfråværet ned og ein skal ha dårleg samvett dersom ein vert sjuk, og ikkje kunna ta seg inn av og til når ”strikken” er strekt for langt, vil langtidsfråværet auka.

JOBBER PÅ KANT MED ANTALL ANSATTE
Jeg har forholdsvis lang erfaring med forskjellige arbeidgivere. En fellesnevner er at alle både offentlig og privat sektor har gjennom tiår skåret antall ansatte ned til smertegrensen. Denne rasjonaliseringsprossessen er selvfølgelig med på å kreve mer av hver enkelt ansatt og det ender ofte opp i sykefravær. Arbeidsgiverne er forferdelig sårbare når noen blir syke. I sykeperioden er det ofte ikke folk til til å “ta over” , alle har allerede for mye belastning på sine egne oppgaver.
Jeg mener nøkkelen til mindre sykefravær , mer trivsel og bedre prestasjoner ligger i å justere arbeidsstokken litt opp igjen.
Rasjonaliseringen med ansatte har godt for langt , ikke rart folk blir utbrent ,møter veggen og blir syke.

Alt for lite om dette i diskusjonen :-(

Jeg er redd for at med den nye avtalen der forslaget er at arbeidsgiverne skal betale en større del av sykefraværet kan være med på og gjøre galt værre. Arbeidsgiverne kan, å her sier jeg ikke vil kvie seg for å ansette folk som har vært en del sykemeldt (for de vil jo nå spørre om dette når de ansetter deg), seniorene vil ha vanskeliger med å komme inn på jobbmarkedet. Derfor er jeg ikke sikker at dette er det rette utgangspunktet.

Hei
Ser at det er litt ulike meninger i forhold til økningen i sykefraværet. Nr 1 korttidssykeraværet er temmelig stabilt, små svingninger. Det som startet debatten høsten 2009 var meldinger om at langtissykefraværet var økende. Dvs det var ikke knyttet til svineinfluensaen. Økningen kom eksempelvis inen bygg og anlegg. Det var økning blandt unge menn. Blandt diagnosene var det muskel og skjelett og lettere psykiske lidelser som var de største gruppene. Det var flere andre grupper som også hadde økning i sitt langtidssykefravær.
Årsakene til sykefravær er nok mange og svært ulike. Tilbakemeldingene som kommer inn fra alle dere som nå har engasjert dere i debatten bidrar til at vi får frem flere nyanser.
Vi kommer til å legge ut innlegg og presentere problemstillinge som vi ønsker tilbakemeldinger på.
Sidene har vi som mål skal være kommunikasjon og ikke enetale fra politikere sin side.
Innleggene fra dere vil derfor være det viktigste innholdet på disse sidene.
Det vil ikke være alle dager vi har tid til å svare/skrive. Så langt det er mulig så leser vi det som kommer inn daglig.
Tusen takk for innleggene så langt.

1. I dag er det nesten ingen som har samme arbeidsgiver gjennom hele yrkeslivet. Det må ikke legges opp til at arbeidsgiver må ta ansvar for skader oppstått i tidligere arbeidsforhold. En del sykdom og skader er også relatert til fritid. Er det riktig at arbeidsgiver skal betale for dette?
2. På min egen arbeidsplass er det to atskilte arbeidstakergrupper. Den ene er rimelig godt utnyttet med lav bemanning og fullt opp av oppgaver. Sykefraværet er over 14. Den andre gruppa har noe mer romslig bemannet og er mer selvstyrt og har fravær på ca. 7. Her finnes det nok et skjæringspunkt der arbeidsgiver kan regne seg fram til hva som lønner seg.
3. Ansvarliggjøring av arbeidstaker: Uansett om man velger å satse på legemeldt sykefravær eller egenmeldinger, vil en ikke få bukt med misbruk. Med misbruk mener jeg misforståtte rettigheter. Enkelte ting blir man ikke bedre av ved å gå hjemme. Regelverket må endres. Kun i unntakstilfeller kan 100% sykmelding aksepteres. Alle som ikke kan bidra delvis på egen arbeidsplass må kanaliseres til andre arbeidsplasser eller annen sysselsetting. Det er viktig at det er åpenhet om og akseptert at man kan ha varierende arbeidsevne. Når fellesskapet skal bidra økonomisk til den sykmeldtes økonomi, kan det også hende at en bør være mer åpen om egen situasjon og diagnose® enn det som er vanlig i dag.
4. Ansvarliggjøring av arbeidsgiver: Tilrettelagte arbeidsplasser der arbeidstaker gis gode rammer og har påvirkning på egen hverdag lønner seg og skal lønne seg. I dag “premieres” arbeidsgiver som først tyner maks ut av ansatte og deretter “hjelper” dem over i uførepensjon. Det må det bli slutt på!

Jeg tror dette med sykefravær har mange sider og at en generell gjennomgang av arbeidslivet må til for å få en løsning på dette. Etter å ha jobbet flere år i utlandet så ser man raskt hvor godt vi har det her i Norge, eller også hvor enkelt vi har det her. En ting som jeg har merket meg på norske arbeidsplasser er at arbeidsgivere ikke tør å spørre for mye angående ens sykefravær. Det bør jo være en arbeidsgivers rett og plikt å vite hvordan arbeideren har det og hva de kan gjøre for å tilrettelegge. Samtidig så må man være på hugget for å ta unnasluntrere. en ting er å ta mer i bruk bedriftshelsetjeneste som kan bistå med å snakke med arbeiderens fastlege og som kan anbefale forebyggende løsninger og tilrettelegge der man kan det. Idag blir ikke tilrettelegging snakket om før du har vært sykemeldt over lengre tid, kanskje man kunne ha unngått sykefravær om man hadde tilrettelagt tidligere. Det bør også være mulig for en arbeidsgiver å gi premier til de som har lite fravær, og eventuelt holde tilbake bonus og andre fordeler for de som har mye sykefravær. Er man ikke til stede så får man ikke like mye av de godene som de som har vært på jobb før. Ja, dette høres urettferdig ut, men de som er syke bruker faktisk av arbeidsgiverens penger som kunne ha gått til alle arbeiderne.
.
Idag får man ikke jobb hos en arbeidsgiver om man forteller at man er gravid, har tenkt å bli det i nær framtid eller har en kronisk sykdom. I EU har man ikke lov til å spørre om slikt og heller ikke ta dette i betraktning når man ansetter folk. Det som er viktig for dem er om personen er i stand til å utføre jobben, ikke om de potensielt kommer til å ha mye sykefravær.
Det jeg synes er veldig viktig i denne diskusjonen er at man først og fremst fokuserer på unnasluntrere og ikke på de som faktisk er syke. Det er selvfølgelig viktig at de som er syke kommer raskt tilbake til jobb, får den behandling de bør få så raskt som mulig, og den tilrettelegging som de har behov for. Men de som ikke gidder å jobbe bør det være lettere for en arbeidsgiver å kvitte seg med. Her må leger som skriver ut sykemeldinger på diffust grunnlag bli kontrollert bedre, og arbeidsgivere bør være raskere på banen til å klarlegge om en arbeider passer for jobben eller ikke. Men selvfølgelig med det regelverket som er i dag så er det vanskelig for en arbeidsgiver å kvitte seg med dårlige arbeidere. Jeg mener at om en arbeidsgiver dokumentere at han har forsøkt å motivere og tilrettelegge for arbeidere, men at de fremdeles ikke fungerer i jobben skal kunne råde dem om å finne seg annet arbeid. Det vi er redde for er at arbeidsgivere skal misbruke en slik rettighet, men man kan ikke alltid gjemme seg bak en slik tankegang.
Det er for enkelt for arbeidere i dag å misbruke systemet, får man bare en fast jobb så har man den så lenge man ikke gjør noe ulovlig eller slutter selv. Dermed er det tilrettelagt for å akkurat gjøre minimum på jobb og ta de sykedagene man kan ta når det passer en. Hadde man vært litt mindre redd for å miste jobben sin eller miste fordeler/bonuser så ville man kanskje vært litt mer motivert til å komme jobb og gjøre en bedre innsats.
Det er ingen enkel løsning på dette, men det er vel verdt å se på hva andre land gjør og spesielt større selskaper.

Vi skal være glad for at vi ikke har det så vanskelig som diverse andre land, og heller jobbe for og holde for og beholde de krav som fagorganiserte har kjempet frem for oss. Dette har ikke vært en enkel kamp, jeg er glad for at arbeidsgiver ikke kan spørre den sykemelde: hva feiler det deg da? Hvilken kompetanse har arbeidsgiver for å “hjelpe” den ansatte videre i sitt virke?, men arbeidsgiver skal spørre hva kan jeg gjøre for å tilrettelegge jobben videre for deg? og det er en stor forskjell. Men jeg er litt rett for at vi her kan få et A og B lag, men det er opp til arbeidsgiverne og motbevise! Jeg håper jeg tar feil!

En bedrift kan ikke bare bestå av supermenn, det skjønner vel alle, det er den enkeltes faglige kunskap og arbeidsglede som skaper den innsats som over tid skaper en bedrift, noen har bedre forutsetninger for akurat den jobben, mens andre er flinke på andre ting, det er sammensetningen som skaper trivsel og arbeidsglede. Med dette mener jeg at arbeidsgiveren må bli flinkere til å se hver enkelt slik at ett slikt miljø kan oppstå for å sikre alle både bedriften og arbeidstakerne.

Det psykososiale arbeidsmiljøet som årsak til sykemelding

En definisjon på mobbing er at mobbing finner sted når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger, eksempelvis trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting, usynliggjøring, fratakelse av arbeidsoppgaver el.

Direkte handlinger kan være utskjelling, fleiping, trusler, seksuell trakassering, underkjenning av faglig innsats og kvalifikasjoner samt andre synlige handlinger, verbale eller fysiske.

Indirekte handlinger kan være utfrysing, sosial isolering, usynliggjøring, tilbakeholding av informasjon samt skjulte handlinger som baksnakking og ryktespredning.

Typisk for mobbing er at offeret ikke er i stand til å forsvare seg.

Det typiske mobbeoffer er folk flest.

Risikofaktorer for mobbing er mangelfull eller dårlig tilrettelegging av arbeidet, inkompetent eller fraværende ledelse, generelt negativt sosialt klima preget av mistillit og konflikter, personer i sosialt utsatte posisjoner, en kultur som belønner eller tillater at mobbing forekommer.

Begrepet ‘destruktiv ledelse’ brukes om handlinger eller atferd fra ledelsen som provoserer, skremmer, truer eller på annen måte frambringer ubehag hos sine ansatte. Handlingene kan også ramme organisasjonen. Eksempler her er underslag, manglende oppfølging av arbeidsoppgaver eller lignende.

I litteraturen er blant annet følgende begreper brukt om destruktiv ledelse: trakasserende ledelse, uutholdelige ledere, helsefarlige ledere, gale sjefer, smålige tyranner, brutale sjefer, mobbere, psykopater, skadelige ledere, giftige ledere.

Ca. 50 % av befolkningen er ikke disponert for å bli destruktive ledere.

Ledere oppfattes ofte som mobbere. Dette medfører angst, depresjon, rastløshet, irritasjon, kvalme og ulike former for hjerteproblemer.

Ledere kan forårsake mobbing ved å ikke håndtere konflikter som oppstår (ikke ta tak i det psykososiale arbeidsmiljøet).

Ledere kan legge til rette for frustrasjoner og maktkamper med en “la det skure og gå holdning”.

Ledere kan skape tillit ved egen atferd.

Leder må ikke bruke hersketeknikker.

Ledere som vedkjenner seg mobbing beskriver seg selv som usikre og engstelige personer som lett blir aggressive når de føler seg provosert.

Ledere som er uvillige til å innrømme eller vurdere sine handlinger som mobbing er mer selvsikre.

Mange ledere vet ikke at de opptrer utilbørlig eller krenkende.

Noen mobber med vitende og vilje for å fremme egne interesser på arbeidsplassen.

Mobbing kan starte ved at kritikkverdige forhold blir tatt opp. Det er farligst å varsle om arbeidsmiljø (her er mobbing verst).

Ledere må være opptatt av hvordan de virker på folk (Det å gå rundt å se bekymret ut kan påvirke sterkt).

Ulikt mønster hos ledere og ansatte. Medarbeidere er mye mer opptatt av emosjoner enn ledere.

Kilde: Konferanse om mobbing 14-15. november 2007 av Arild Furuholt

Forslag: Gi flest mulig ansatte I Norge anledning til trening i bundet arbeidstid

Hensikt: Redusert sykefravær & økt trivsel

Å gi ansatte tilbud om trening i bundet arbeidstid (tid man normalt må være til stede på arbeidsplassen), kan gi redusert sykefravær.

En rekke arbeidsgivere har de siste årene innført mulighet for trening i arbeidstiden for de ansatte. Eksempler er Statteetaten i Grimstad og Grimstad Kirkelige Fellesråd.

Ifølge helsedirektør Bjørn-Inge Larsen i Helsedirektoratet er økt fysisk aktivitet ett av de enkelttiltak som vil ha størst effekt på folkehelsen. Han skriver i forordet til Aktivitetshåndboken, en bok som er tenkt å bli en bok på linje med Felleskatalogen:

”Fysisk inaktivitet er en økende utfordring, og inaktiviteten øker i alle aldersgrupper.

Samfunnet vårt har de siste tiårene blitt tilrettelagt for inaktivitet, og man skal i dag være bevisst for å få fysisk aktivitet som del av hverdagen.

En økning av den fysiske aktiviteten er ett av de tiltak som vil ha størst positiv effekt på folkehelsen.

Regelmessig fysisk aktivitet representerer et stort forebyggingspotensiale i forhold til de dominerende sykdomsgruppene. Å få økt bruk av fysisk aktivitet i forebyggende arbeid er derfor vesentlig. Her må helsesektoren ta sitt ansvar,
men like viktig er andre sektorer som NAV, oppvekst- og utdanning, areal- og transport, arbeidslivet osv.

Videre er det godt dokumentert at bruk av fysisk aktivitet er svært effektiv i behandling av en rekke sykdommer og tilstander. I en del tilfeller kan fysisk aktivitet erstatte legemidler og i andre redusere behovet for medisiner (Bahr (red.), 2009, s. 3).”

Selv om det gis mulighet for trening i arbeidstiden, vil ikke dette nødvendigvis bety at den fysiske aktiviteten øker blant de ansatte og at sykefraværet går ned. Det kan ta lang tid å snu en intern bedriftskultur. Uansett vil et slikt tilbud være et rimelig, positivt og tillitsbyggende tilbud fra arbeidsgiver.

Kilde:
Bahr, Roald (red.). (2009). Aktivitetshåndboken. Fysisk aktivitet i forebygging og behandling. Oslo:Helsedirektoratet.(http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00105/Aktivitetsh_ndboken_105169a.pdf, lest 04.02.2010.)

Jeg tror nok Bjørn Inge har en del rett i at trening i arbeidstiden ville vært til det bedre, men da måtte de ansatte fått dette uten å måtte tape arbeidstid, uten trekk i lønn etc. I tillegg tror jeg også at vi må se i øynene at i en hektisk hverdag må vi nå stoppe opp for og virkelig begynne å SE den ansatte, jeg tror det er her problemet ligger. I en litt større bedrift er det ikke lengre tid til og se mennesker lengre, det tror jeg er et minus!

Trening i arbeidstida, ja takk og massasje og gratis øl på kantina…det er ingen grenser for hva vi kan ønske oss! At noen SER den ansatte, tror jeg er vel så viktig. Synlig ledelse som gir tilbakemelding burde være obligatorisk i et hvert arbeidsforhold, men det er ikke alle som har det slik. Selv har jeg gått veien fra 8,5 timers arbeidstid med fysisk krevende arbeid utendørs (i forrige århundre) til under 7,5 timer på kontor med fleksitid nå. Jeg har da vel et selvstendig ansvar for å ta vare på helsa, fordi om jeg nesten ikke trenger å bevege meg for å få jobben gjort?

Jeg tror ikke det er så lurt å legge hele livet i hendene på arbeidsgiver. Mesteparten av tida er vi tross alt IKKE på arbeid, de fleste av oss, Ta styringa sjøl! Ansvaret er også ditt.

Enig det ar vi har ansvar selv, men ikke alle er så tøffe at de orker/klarer og ta det ansvaret. Trodde dette var et sted vi skulle komme med forslag og ideer, for diverse problemer. Men tar vist feil? Trening i arbeidstiden som ikke må tas fra lønn er vel ikke akkurat det samme som øl, hva vet vel jeg. Arbeidstid, sykemelding og IA når man snakker om dette er vi vel på jobb og ikke i fritid! Så derfor er det forslag om hva som fungerer best, hvor og når.

Nye organisasjonsmodeller kan føre til økt medbestemmelse og mindre fremmedgjøring til arbeidsplassen og innholdet i arbeidet

Fred Luthans, redaktør for boka ”Organizational behavior”, den første banebrytende boka innen det å forstå menneskers atferd i organisasjoner, skriver (i 7. utgave) at fremtidens arbeidsplass vil se slik ut:

1.Den tradisjonelle hierarkiske organisasjon vil bli erstattet av ulike organisasjonsformer. Et nettverk av spesialister vil være fremst blant disse.

2.Teknikere, eller kunnskapsarbeidere vil erstatte ”manufacturing operatives” som arbeidseliten.

3.Den vertikale arbeidsdivisjonen vil bli erstattet med en horisontal divisjon.

4.Arbeidet i seg selv vil bli redefinert: konstant læring, mer tenkning på høyt nivå, mindre 9-17 rutinearbeid.

5.Definisjonen på arbeid vil endre seg fra det å lage et produkt til det å utføre service.

12.utgave av denne boka er nå under utarbeidelse (ifølge engelsk wikipedia), og det er godt mulig at det er nye opplysninger i de nye utgavene.

Kilde: Luthans, Fred (red.). (1995). Organizational behavior. New York: McGraw-Hill.

Forsikringsordninger.
Forslag: Private forsikringsordninger må utformes slik at de stimulerer arbeidtakeren til å finne alternativt arbeid tilpasset sin helse.

Enkelte arbeidskolleger har private forsikringsordninger som gir full lønnskompensasjon i forbindelse med atføring/rehabilitering. Desverre så er disse ordningene slik at at man må være 100% ute av arbeid for å rett til forsikringen. Det vil si at om man er på jobb for å prøve ut annet arbeid under rehabilitering, mister man retten til forsikringsutbetaling. Det sier seg selv at den ansatte er tilbakeholden til å prøve ut annet arbeid under rehabilitering når man ikke får nytte av den forsikringsorningen man betaler for. Dette bør derfor ses på i forbindelse sykefraværsarbeidet og den store arbeidsdebatten.

Avbrutalisering av arbeidslivet er første betingelse for å få ned sykefravær. Deretter må fremmedgjøring og diktaturstyre i større byråkratier avvikles. Tiltak som det ene og det andre rettet mot en eksisterende struktur vil være av mindre verdi, sålenge disse betingelsene ikke er oppfylt.

Jeg tenker at vi må bort fra små-diktaturene og over i små-demokratier. Jeg har kun opplevd demokratiske prinsipper på en eneste arbeidsplass, og det var et universitet. Det er såklart store utfordringer for offentlige arbeidsplasser også, som læringsinstitusjoner. f.eks. er lærere i Hordaland blitt gjort maktesløse, pga. omorganiseringer som ikke tar hensyn til deres arbeidssituasjon, men derimot til “IT-tilpasning”, og det er ikke lenger slik at de (som jo er ekspertene) får bestemme selv hvordan læring skal foregå, men blir kjørt inn i et byråkrati som er blitt enda tyngre, ironisk nok også som følge av IT.

En person kan føle seg maktesløs i forhold til dette, og vil like jobben sin mindre enn før. En reell demokratisering må til, fordi nå er det småkonger og smådronninger på haugene rundt om i fylkene, som med loven i hånd, kan oppføre seg som diktatorer.

Kan disse tingene henge sammen med sykefravær? Jeg at førskolelærerne er en av de mest utsatte gruppene, men det er jo flere yrkesgrupper som blir undertrykt fra kommunalt hold. Har de også en større økning i sykefravær?

Problematikken rundt “åpen dør” vs kontroll sett opp mot sykefravær vil jeg tro og av egen erfaring fra det private næringsliv og nå det offentlige være noe av essensen for å begrunne et relativt høyt sykefravær mange steder. Det viktige slik jeg ser det er likevel hvordan kommunikasjonen blir utformet og brukt til daglig. Det er noe som omtrent heter at man skal ta like godt vare de man passerer når man er på vei opp, for en dag reiser man tilbake. Sett i dette perspektiv vil det være viktig både på individ og systemplan at det enkeltes invidid sitt valg om egen posisjonering ikke skal “strafffes” gjennom å skape et kunstig høyt systemvokubular og målsettinger som ikke tar hensyn til at trivsel og egenutvikling kan skje med tøylige tidsfrister.